Fastelavn

Fastelavnsøndag er den første av våre bevegelige helligdager, og faller tidligst på 1. februar og senest 7. mars. Fastelavn betyr egentlig kvelden før fasten, og innleder den 40 dager lange fastetiden før påskehøytiden. Lengden på fasten tilsvarer de 40 dagene Jesus ble fristet i ørkenen. Fastelavn markeres med rikelig og fet mat og med festligheter som karneval og leker før fasten. Tradisjonelt ble søndagen før faste kalt Fleskesøndag, for nå skulle man spise kjøtt for siste gang på lenge.

I katolske land spiller karneval en stor rolle som innledelse til fasten, ordet karneval betyr «farvel kjøtt». I den grad karneval feires på denne tiden i Norge, skjer det innendørs. For de aller yngste spiller barnehagen en stor rolle som tradisjonsskaper. Karneval, og etterhvert dansk tradisjon som å slå katten av tønnen, er blitt introdusert i norske barnehager.

Blåmandag har fått navn etter alteret i kirken, som fra denne dagen var dekket med et mørkeblått klede. Dette symboliserte at prestene hadde begynt sin faste. Vi kjenner uttrykket blåmandag mest som «dagen derpå», noe som ganske sikkert har sitt opphav i det store etegildet søndagen før. Tradisjonen med fastelavnsboller stammer forresten fra mandagen, ikke søndagen som vi markerer. Bollene skulle spises tidlig om morgenen, nybakte og varme.

Fetetirsdag var absolutt siste dagen førfasten satte inn. Hvis man ikke hadde spist nok til nå, så skulle det jammen spises! Helst sju måltider. All den feteste maten man kunne tenke seg, og helst bare hvitt brød.

Askeonsdag var den første dagen i den 40 dager lange fasten. Da gikk folk i kirken og fikk tegnet et kors av aske i pannen og man lovet «bot og bedring». Det ble også strødd aske utover menigheten som tegn på at alle en gang skulle bli til støv og aske. Uttrykket «å kle seg i sekk og aske» kommer fra denne seremonien.

Vi har tradisjon med å pynte med fastelavnsris, som opprinnelig er et hedensk fruktbarhetssymbol.